Gammastråling/gammakniv

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg burde begynne fra begynnelsen, men akkurat nå føler jeg bare for å ut med dette- så får resten av historien komme senere.

I går var dagen for behandling med gammakniv/gammastråling.

Møtte fastende opp kl 7 og fikk på meg pasientklær, fikk en tablett mot hevelse i hodet og fikk meg ei seng på en firemannsrom. Etter litt var det min tur til å få montert på ramma som jeg hadde gruet meg så for. Og jeg kan vel ikke si det var behagelig. Sprøyta var vondest, spesielt den som var nærme arret. Når de strammet skruene var det ubehagelig med greit. Litt kaldsvetting og glad magen var tom, men etter et kvarter var det helt ok.

Det ble MR før frokost ca kl 10. Så var det bare å vente på min tur. Vi var 3 som skulle ha denne behandlingen denne dagen.

Etter litt triller de meg bort i gangen, men vi kommer ikke så langt. For jeg blir henvist inne på et lite kontor, der jeg får beskjed om at behandlingen er avlyst. Det første jeg tenker er at nå er svulsten for stor, og nå blir det operasjon. Det er mitt aller største mareritt! Heldigvis er det ikke derfor. Men svulsten har vokst igjen, og den har en vanskelig form og ligger for nærme hjernestammen og synsnerven til at de ser det som forsvarlig. Neste plan er protonstråling og de har allerede konsultert med kreftleger og dette vil være bedre for meg. Ble litt nervøs da, så måtte spørre om svulsten hadde endret seg til en kreftsvulst siden kreftleger var innblandet, men det var fordi det var disse som hadde med protonstråling og gjøre.

Så da ble det av med ramma, få summet seg litt og spist litt lunsj før jeg fikk klarsignal til å forlate sykehuset…

Mer om protonstråling og den planen kommer senere, når den er spikret.

Gammakniv neste

I morgen tidlig tar jeg morgenflyet til Oslo og så videre til Bergen. Skal møte opp på Haukeland kl 12. Og så er det bare å få med seg hva som skal skje på onsdag, og hvordan veien videre blir.

Jeg kjenner jeg fokuserer mest på at jeg har tenkt meg opp Fløien, og at det kanskje er for å få tankene over på noe annet. Jeg gruer meg nok mer enn jeg vil innrømme, men likevel tenker jeg at dette skal gå bra- som alt annet.

Førpremiere?

Vel.
Så kom jeg plutselig hit igjen.
Og leste kjapt over de siste innleggene. Så fort tiden går. Og alt som har skjedd siden sist. Det har vært en helt vill reise om jeg skal si det selv. Og akkurat nå, en time etter jeg egentlig hadde tenkt å finne senga – så kunne jeg blitt her og fortalt hele historien i løpet av natta…
Men det gjør ikke morgendagen min enklere. Så jeg får avslutte med denne førpremieren. For kanskje kommer oppfølgeren om ei stund. Kanskje.

Ta vare på deg selv, og dine. Og livet.

Dårlig samvittighet for å ha det bra

Vel. Nå har en del ting forandret seg den siste tiden. Jeg har jo flyttet fra min store kjærlighet. Blitt alenemor. Flyttet nærmere jobb. Jentene har byttet barnehage.

Kanskje var det ikke min livs kjærlighet allikevel?

Men det har gjort så mye for meg. Det tok ikke mange dagene før jeg følte med kropp og sjel at dette var riktig for meg.
For å ha det på det rene – det å være mamma, alene med mine to små, er ingen dans på roser. Det krever mye av meg, hver dag. Men samtidig føler jeg at jeg får så utrolig mye tilbake. Det er jeg som får høre alle de fine tingene, det er jeg som får alle de gode klemmene. Men samtidig er det jeg som må stå i trass, trøtthet og sutring dagen lang. Og det å være bare en voksen på to små, er jammen ikke lett bestandig.

Men for å holde hodet kaldt og ha nok energi til hverdagen har jeg selvfølgelig Herbalife. Og en god blanding av masse riktig næring inn i kroppen, og jeg har eliminert den delen av hverdagen min som trakk meg ned.. Jeg bobler av energi om dagen! Det bare øker!
Trodde aldri det skulle skje, faktisk. Men jeg trener hjemme, nesten hver dag etter at jentene har lagt seg. Og det føles så sinnsykt bra!

Jeg føler jeg har det så bra for tiden, at jeg får vondt i hjertet av å tenke på det som har vært, og det som kanskje skulle bli, men som ikke kunne fortsette. For jeg trodde virkelig dette var det beste for alle. Jeg tror det fortsatt, kanskje trengs det bare mer tid.

Men virkelig, livet er for kort til å ikke ha det bra… ❤

98870d9e5d56522b3eb1c13bdc9fbc77

Når far får fødselsdepresjon

Visste du at ca 8 % av mennene får fødselsdepresjon? Visste du i det hele tatt at dette var noe menn kunne få? Det er en like stor omveltning for de nybakte fedrene å venne seg til den nye hverdagen som hos mor. Ca 10 – 1 4 % kvinner får fødselsdepresjon, og til og med det er hos mange et tema de gjerne ikke snakker om. Så, hvor tabu synes du det er hvis det er snakk om at faren er den som får de negative ettervirkningene ved å bli pappa?

Hvis man begynner å tenke etter, så er det ikke så rart at menn også kan få en fødselsdepresjon, det er kanskje rart ikke flere får det? Vi kvinner går og kjenner på følelsene, sparkene, romsteringen og alt som hører med i mange måneder. Det kan være vanskelig for den kommende faren å føle det samme. Så sånn egentlig – så bruker vi 9 måneder på å bli mødre, mens fedrene får hele livet snudd opp ned på bare noen timer. Plutselig er de pappa. Plutselig har de ansvaret for et lite nurk. For i månedene før har ikke noe forandret seg for dem, bortsett fra en kanskje hormonbombe av en kjæreste 😉

Noen av symptomene som er ekstra typisk å finne hos menn er:  sinne, aggressivitet, irritabilitet, lav stressterskel, mangel på appetitt eller overspising, rastløshet, misbruk av forskjellig art, utagerende oppførsel, behov for å være for seg selv og motvilje mot å se venner og familie, drukner seg i arbeid uten å ha arbeidsglede.

 

 

Kilder:
http://www.babyverden.no/sider/Lister/Nyhetsbrev/Nyhetsbrev-280509/Ogsa-pappa-kan-fa-fodselsdepresjon/
http://blog.medisin.ntnu.no/fedre-far-ogsa-fodselsdepresjon/
http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=38890

Å lete på himmelen

Noen dager er litt vanskeligere enn andre. Som for eksempel en dag før helga her. Jeg hadde så absolutt ringt deg hadde du vært her. Hadde trengt et råd fra deg. For noen ting er litt vanskelig å forstå, og da tror jeg du hadde vært riktig person å snakke med i dette tilfellet…
Jeg hadde bedt deg på middag hos meg og jentene. Og jeg vet du ville kommet, og alt ville vært som før. Og så skulle vi snakket om dette. Og så skulle det gått bra. Fordi enten hadde du hatt en løsning, ellers så hadde du fått meg på andre tanker…

Og jentene, de skulle fått hver sin bestemorkos.
Jeg går rundt og tror at de savner den bestemorkosen. Men kanskje er det jeg som savner den mest. At du lurer to små som egentlig ikke er så glad i å gi bort koser, men så kommer du med bestemorkosen, så får du en likevel

Og så tenker jeg at du kunne snakket med noen for meg. Men så tenker jeg at det hadde gått bra om ikke også. For da hadde jeg jo hatt deg. Og de hadde hatt deg. Og du hadde hatt oss.
Og da hadde jo alt vært bra.

Status: trettiårskrisa?

Ja, hvordan går så denne trettiårskrisa mi?
Det er bare litt over 4 måneder til jeg nå fyller 31 år, og da hadde jeg som mål å være i min livs beste form. Jeg har vel ikke sluppet helt taket på det målet. Men jeg er allerede nå i mye dårligere form enn jeg var for noen måneder siden. Dette har havnet helt sist på prioriteringslista, og det er på høy tid å begynne å ta tak i det igjen!

Lørdag morgen tok jeg en kroppsscanning og noterte alle mål. Så nå har jeg noe å jobbe med. I tillegg prøvde jeg meg igjen på en økt med kjernetrening, og hallo! – Her har jeg mye å gå jobbe med! Skummelt hvor fort formen synker. Her er det virkelig bare en vei å gå 🙂

Fortsettelse følger…

wp-1484087089489.jpg