Mine symptomer på hjernesvulst

Torsdag 20. juli 2017 fikk jeg en lett hodepine mens jeg var på jobb. Dette skjer en eller to ganger i året, så det uroet meg ikke. Endte likevel opp med å ta en paracet for å komme meg gjennom arbeidsdagen, som foregikk foran pc. Dette bruker jeg normalt ikke å trenge, det går over av seg selv.

Sent denne kvelden, etter ungene var i seng slo hodepinen til for full kraft. Og jeg ble nesten liggende i fosterstilling i sofaen. Jeg gikk og la meg tidlig og tenkte jeg bare trengte litt søvn.
Fredag morgen klarte jeg ikke å sprette opp med jentene kl 6 som jeg bruker. De måtte gå å se på barne-tv mens jeg trengte nesten to (!) timer på å klare å stå opp. Jeg sendte melding til jobb om at jeg ble sen. Hadde hodepine hele dagen, men det ble litt bedre midt i dagen. Helgen skulle jentene være hos pappaen sin, og det tror jeg var bra timing. For hodepina forsvant ikke. Jeg lå i fosterstilling hver kveld og hylte i sofaen. Tok et par paracet, men det ga aldri slipp. Samme prosedyre hver morgen.

Jeg googlet hele helga, hvorav selvfølgelig hjernesvulst var ett av de alternativene som dukket opp. Andre ting jeg (og andre) tenkte på var stresshodepine. At jeg hadde kjørt på full maskin over lengre tid.

Mandag dro jeg ihvertfall til legen. Der fikk jeg bare beskjed om å ta mer paracet… Altså mente legen det skulle gå over hvis jeg mangedoblet inntaket av paracet. Så fra å ta to paracet om dagen skulle jeg nå ta 2 paracet og 1,5 ibux FIRE ganger om dagen… Dette prøvde jeg i to dager, uten at det endret noen ting. Onsdag fikk jeg antibiotika for bihulebetennelse og ble sykemeldt en uke.
Også helgen etter dette skulle jentene til pappaen, og ha to uker sommerferie der. Så selv om jeg hadde store, aktive planer for disse ukene – så kunne det ikke passet bedre at de var der. Hodepina mi gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe.

Etter i underkant av halvannen uke begynte venstre side å miste kraft. Svakere i venstre arm, og balansen ble dårligere. Og hvis jeg skulle gå rett fram kunne jeg plutselig svinge mot en side.

Tirsdag, etter 12 dager med hodepine hadde jeg igjen legetime. Forklarte om overnevnte. Og denne legen (turnuslege) henviste meg på CT. Dette ble allerede førstkommende fredag. Der fant de ingen ting… Ble henvist til MR.

Kraften i venstre arm ble bare værre, og helt på slutten klarte jeg ikke å skru opp toppa på melkekartongen igjen. Heller ikke bære unger på den arma. Og foten svikta. Så mens jeg og jentene var på ferie (galskap i denne perioden) i Ålesund og gikk alle trappene for å se på utsikten – svikta selvfølgelig foten på tur ned. Og jeg datt rett ned på kne med en treåring på ryggen. Ble litt skremt alle mann. Men det gikk fint.

Det var også en dag tidlig i august at jeg trodde hodepina hadde gått over. Det varte ikke lenge. Men kroppen ble nok vant til smerten. Jeg prøvde kiropraktor, og å få i meg nye databriller uten at det hjalp nevneverdig.

18. august, etter fire uker med hodepine ringer turnuslegen og sier hun vil ha meg inn på MR med en gang. Da de har sett på CT-bildene en gang til og har funnet en «klump» i hodet mitt. Jeg var på andre siden av landet på ferie med jentene, så det måtte vente til mandag. Men det var en lettelse å vite at det var noe, og at det var noe som kunne gjøres noe med. At hun kalte det for en «klump» gjorde meg egentlig bare forvirret. Og ikke klarte jeg å ta det alvorlig. Men googlet selvfølgelig masse hele den helga.

Dette sier kreftforeningen (link) om symptomer for hjernesvulst hos voksne. Jeg har uthevet de som gjelder meg.

Symptomer

Symptomer på hjernesvulst varierer med hvor i hjernen svulsten sitter. Ett eller flere av følgende symptomer er vanlige:

  • hodepine
  • kvalme og oppkast
  • svimmelhet og/eller balanseproblemer
  • synsforstyrrelser
  • epileptiske anfall
  • tale- og bevegelsesbesvær
  • unormal tretthet
  • hormonforstyrrelser
  • kognitive vansker

 

Så seriøst tok jeg beskjeden:

Snapchat-1773466470 (1)

Reklamer

Førpremiere?

Vel.
Så kom jeg plutselig hit igjen.
Og leste kjapt over de siste innleggene. Så fort tiden går. Og alt som har skjedd siden sist. Det har vært en helt vill reise om jeg skal si det selv. Og akkurat nå, en time etter jeg egentlig hadde tenkt å finne senga – så kunne jeg blitt her og fortalt hele historien i løpet av natta…
Men det gjør ikke morgendagen min enklere. Så jeg får avslutte med denne førpremieren. For kanskje kommer oppfølgeren om ei stund. Kanskje.

Ta vare på deg selv, og dine. Og livet.

Dårlig samvittighet for å ha det bra

Vel. Nå har en del ting forandret seg den siste tiden. Jeg har jo flyttet fra min store kjærlighet. Blitt alenemor. Flyttet nærmere jobb. Jentene har byttet barnehage.

Kanskje var det ikke min livs kjærlighet allikevel?

Men det har gjort så mye for meg. Det tok ikke mange dagene før jeg følte med kropp og sjel at dette var riktig for meg.
For å ha det på det rene – det å være mamma, alene med mine to små, er ingen dans på roser. Det krever mye av meg, hver dag. Men samtidig føler jeg at jeg får så utrolig mye tilbake. Det er jeg som får høre alle de fine tingene, det er jeg som får alle de gode klemmene. Men samtidig er det jeg som må stå i trass, trøtthet og sutring dagen lang. Og det å være bare en voksen på to små, er jammen ikke lett bestandig.

Men for å holde hodet kaldt og ha nok energi til hverdagen har jeg selvfølgelig Herbalife. Og en god blanding av masse riktig næring inn i kroppen, og jeg har eliminert den delen av hverdagen min som trakk meg ned.. Jeg bobler av energi om dagen! Det bare øker!
Trodde aldri det skulle skje, faktisk. Men jeg trener hjemme, nesten hver dag etter at jentene har lagt seg. Og det føles så sinnsykt bra!

Jeg føler jeg har det så bra for tiden, at jeg får vondt i hjertet av å tenke på det som har vært, og det som kanskje skulle bli, men som ikke kunne fortsette. For jeg trodde virkelig dette var det beste for alle. Jeg tror det fortsatt, kanskje trengs det bare mer tid.

Men virkelig, livet er for kort til å ikke ha det bra… ❤

98870d9e5d56522b3eb1c13bdc9fbc77

Når far får fødselsdepresjon

Visste du at ca 8 % av mennene får fødselsdepresjon? Visste du i det hele tatt at dette var noe menn kunne få? Det er en like stor omveltning for de nybakte fedrene å venne seg til den nye hverdagen som hos mor. Ca 10 – 1 4 % kvinner får fødselsdepresjon, og til og med det er hos mange et tema de gjerne ikke snakker om. Så, hvor tabu synes du det er hvis det er snakk om at faren er den som får de negative ettervirkningene ved å bli pappa?

Hvis man begynner å tenke etter, så er det ikke så rart at menn også kan få en fødselsdepresjon, det er kanskje rart ikke flere får det? Vi kvinner går og kjenner på følelsene, sparkene, romsteringen og alt som hører med i mange måneder. Det kan være vanskelig for den kommende faren å føle det samme. Så sånn egentlig – så bruker vi 9 måneder på å bli mødre, mens fedrene får hele livet snudd opp ned på bare noen timer. Plutselig er de pappa. Plutselig har de ansvaret for et lite nurk. For i månedene før har ikke noe forandret seg for dem, bortsett fra en kanskje hormonbombe av en kjæreste 😉

Noen av symptomene som er ekstra typisk å finne hos menn er:  sinne, aggressivitet, irritabilitet, lav stressterskel, mangel på appetitt eller overspising, rastløshet, misbruk av forskjellig art, utagerende oppførsel, behov for å være for seg selv og motvilje mot å se venner og familie, drukner seg i arbeid uten å ha arbeidsglede.

 

 

Kilder:
http://www.babyverden.no/sider/Lister/Nyhetsbrev/Nyhetsbrev-280509/Ogsa-pappa-kan-fa-fodselsdepresjon/
http://blog.medisin.ntnu.no/fedre-far-ogsa-fodselsdepresjon/
http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=38890

Å lete på himmelen

Noen dager er litt vanskeligere enn andre. Som for eksempel en dag før helga her. Jeg hadde så absolutt ringt deg hadde du vært her. Hadde trengt et råd fra deg. For noen ting er litt vanskelig å forstå, og da tror jeg du hadde vært riktig person å snakke med i dette tilfellet…
Jeg hadde bedt deg på middag hos meg og jentene. Og jeg vet du ville kommet, og alt ville vært som før. Og så skulle vi snakket om dette. Og så skulle det gått bra. Fordi enten hadde du hatt en løsning, ellers så hadde du fått meg på andre tanker…

Og jentene, de skulle fått hver sin bestemorkos.
Jeg går rundt og tror at de savner den bestemorkosen. Men kanskje er det jeg som savner den mest. At du lurer to små som egentlig ikke er så glad i å gi bort koser, men så kommer du med bestemorkosen, så får du en likevel

Og så tenker jeg at du kunne snakket med noen for meg. Men så tenker jeg at det hadde gått bra om ikke også. For da hadde jeg jo hatt deg. Og de hadde hatt deg. Og du hadde hatt oss.
Og da hadde jo alt vært bra.

Status: trettiårskrisa?

Ja, hvordan går så denne trettiårskrisa mi?
Det er bare litt over 4 måneder til jeg nå fyller 31 år, og da hadde jeg som mål å være i min livs beste form. Jeg har vel ikke sluppet helt taket på det målet. Men jeg er allerede nå i mye dårligere form enn jeg var for noen måneder siden. Dette har havnet helt sist på prioriteringslista, og det er på høy tid å begynne å ta tak i det igjen!

Lørdag morgen tok jeg en kroppsscanning og noterte alle mål. Så nå har jeg noe å jobbe med. I tillegg prøvde jeg meg igjen på en økt med kjernetrening, og hallo! – Her har jeg mye å gå jobbe med! Skummelt hvor fort formen synker. Her er det virkelig bare en vei å gå 🙂

Fortsettelse følger…

wp-1484087089489.jpg

Dagen

Så var plutselig dagen her. En helt normal søndag i januar.
Den eneste forskjellen for meg/oss er at det er et helt år siden hun døde. Min daværende svigermor og jentenes bestemor. I mitt hode kommer hun alltid til å være svigermor, en fantastisk støttespiller, kunne snakke med henne om alt. Og jeg er så knust over at jentene mine ikke fikk oppleve deg lengre. Jeg er knust for alt du manglet å oppleve. Mest vondt er det at du heller kunne ønske å være her med alle oss. At du ikke vil være der du er…

Livet er urettferdig. Det er iallefall sikkert.

Savner deg!

8fcaa5384ceaf6900182453c00ec6464