Bra eller dårlig å ha egen kropps-scanner hjemme?

Her en morgen fikk jeg en sjokkstart på dagen!

Vi kan starte fra begynnelsen.
I 2008 startet jeg med Herbalife, og ble distributør i 2009. Tror det var i 2010 at jeg fikk tilbud om å kjøpe en personlig Tanita Bodyscanner. Og det gjorde jeg. Mest for å kunne veilede og dokumentere mine kunders fremgang, men også min egen.

Nå har jeg tenkt å starte igjen. Vet det har vært for mye av det smakfulle og for lite aktivitet i det siste, så for å få en før-scanning, så gjorde jeg det en morgen før jeg dro på jobb.

tanita-fotos

Det er tre måneder siden forrige scanning, og det var en av de beste jeg har hatt som jeg kan huske. Så, hva skjedde egentlig på tre måneder???

+ 3,5 kg
+ 5 % fett
+ 9 år i metabolsk alder

Jeg har meldt meg inn på det lokale treningsrommet, og der står apparatene og venter hele døgnet om jeg vil, og vi har også bedriftstrening hver mandag. Jeg har også lagt inn en bestilling på mer varer fra Herbalife, for nå er motivasjonen på topp.
Jeg er svært lite opptatt av selve vekta, det er heller muskler/fett fordelingen jeg bryr meg om.

Så nå har pulsklokka fått nytt batteri, og motivasjonen er på topp! Jeg får ha som mål å se noe i en positiv retning allerede om en måneds tid 🙂

Reklamer

Det som betyr noe

Man leter etter meningen med livet, man leter etter det som betyr noe. Det som betyr alt. Gjerne finner man både meningen og det betydningsfulle etter man har fått barn.
Jentene mine er min mening med livet, jeg lever mitt liv for dem, og de er selvfølgelig mitt alt.

Jeg er en av dem som, uansett hvor slitsomt jeg synes det er i perioder, stort sett alltid er med barna mine. Vi har sjelden barnevakt uten at vi skal noe, og jentene kommer alltid i første rekke. Jeg er av dem som synes det er godt å være på jobb og få litt «pusterom», samtidig som  at jeg har dårlig samvittighet for at de  være i barnehagen. Enda begge stortrives der og jeg vet jeg ikke kunne gitt dem det samme.

På grunn av ungene mine, og meg selv også selvfølgelig, har jeg nå byttet jobb. Jeg ønsker å ha mer tid. Denne tiden da de er små er dyrebar, alle sier det – den raser i vei og kommer aldri tilbake. Siden den økonomiske biten gjør at vi burde arbeide fullt begge to, så er man jo på jakt etter den arbeidshverdagen som er mest mulig familievennlig.

Nå har jeg funnet den. Jeg har blitt en av mange, hos et internasjonalt selskap innen markedet for kontorstoler, kantine og konferansemøbler. Fabrikken holder til på Røros, og jeg har nå fast arbeidstid fra 6.45 – 14.55, mandag til fredag. Jeg kaller dette perfeksjon! Jeg er lykkelig.
Følelsen av å kjøre hjem klokken 15 er ubeskrivelig. Følelse av å ikke stresse med middagen når vi kommer hjem, av at middagen ikke er kveldsmaten, av å ha tid etter måltidene og ikke bare jage i seng. Av å ha fri to dager, hver eneste helg.

Det betyr alt, for jeg får mer tid til de som betyr aller mest.

Pm2eff

Når været ikke gjør en glad…

Vi kom hjem fra Oppdal på søndag, og siden har alt har bare gått i ett.
Paul jobber kveld denne uka, så jeg er alene med barna på ettermiddagen. Og i tillegg til jobb, alenemortilværelsen og hanglende form så har tiden etter barna har lagt seg blitt brukt til minst mulig. Både jeg og Paul har blitt forkjøla, og jeg mistenker det triste «sommer»været til å stå bak. Det gjør ikke noe annet å regne, og er vi heldige har vi over 10 grader… Brr!

Men en fin ting da. Jeg har endelig kjøpt meg ny mobil. Den forrige, en iPhone 4s, har jeg hatt i snart tre år. Prøvd å dryge lengst mulig ved å skifte skjerm og batteri, men nå tror jeg det er like før den takker for seg for godt. Med knust skjerm og tape så ikke bitene faller av kjøpte jeg meg en iPhone 5s med god samvittighet.

En duppedings fullt av materialistisk lykke ❤

DSC_1206

Navnesmykker

Jeg har lett lenge etter sånne navnesmykker, eller mammasmykker som det kanskje kalles. Det finnes jo så utrolig mange fine. Jeg tenker på et lite og diskret smykke, helst i sølv, som skal bære mine barns navn eller initialer. 

Jeg har enda ikke klart å finne det som jeg føler er perfekt, så jeg gjorde det enkelt og kjøpte meg to separate smykker med hver av initialene. Midlertidig løsning, og til en brøkdel av en brøkdel av prisen av mange andre.   

God fredag godtfolk! Og god langhelg 😉

Alt som skjedde på ett år

Pernille har fylt sitt første år, og jeg har ofte tenkt på alt som har forandret seg det siste året.
I februar 2014, flyttet vi inn i huset vårt. Vårt aller første selveide hus. I mars byttet Marielle barnehage så vi fikk under en kilometer i stedet for 15 kilometer reisevei. I april ble husets lillesøster født, og hverdagen som en familie på fire ble et faktum. Enda jeg har skrevet ned notater fra så og si hver dag siden da, er jeg nå langt unna den følelsen jeg hadde i begynnelsen av tobarnstilværelsen. Med tiden blir alt bare lettere og lettere, barna får mer og mer glede av hverandre, og den søskenkjærligheten og samspillet de to imellom er det mest meningsfulle og vakreste i hele mitt liv. Klisje, i know 😉

Men, til det jeg egentlig syntes var morsomt. Marielles utvikling det siste året. La oss starte med et bilde av den blivende storesøsteren, i mars i fjor:

DSC_0678Pauls kommentar: herlighet, var hun lille der i barnehagen? Ja, og der hadde hun vært i et halvår, og i tillegg byttet barnehage. Og om en måneds tid skulle hun bli storesøster! Hun ser jo så liten ut. Hun var liten! Her var hun bare ett år. Nettopp hatt et kjempesprang språklig og hadde tre og fire ord i setningen. Haha.

DSC_0897Marielle kalte Pernille for «Nille» (Nijje-siden hun ikke klarte å si L). Hun var superstolt da lillesøster så på henne og sa da «kike meg».
Vi har vært innom Nijje, Pejje og er nå på Pænille. Og for å sammenligne setninger, så kan det fort være en «sjå på ho da, ho flire jo tå meg». Men for å være ærlig, den setningen vi kanskje hører mest for tiden er «Nei, Pænille». Ikke så lett å være lillesøster når man ikke får lov å borti noe. Og selvfølgelig er det akkurat det storesøster holder på med akkurat nå, som er gjevest.

DSC_0647

Og den utviklingen Pernille har hatt de siste månedene også. Fra å ligge på gulvet og leke seg rolig, til nå å være over alt. Hun går stødig, hermer etter noen ord og ikke minst gjøremål, hjelper meg å rydde ut bestikket fra oppvaskmaskina. Peker på alt, enten fordi hun vil ha det – eller fordi vi skal si hva det heter. Marielle er fortsatt Pernilles absolutte favoritt.

016cbc5188d68eecd2beba35ea9b8b596ca7e1bb43Jeg gleder meg masse til dette året, og det neste og det neste. Det har vært tungt på mange måter det siste året, men nå virker det som alt er på opptur. Og jeg er glad vi valgte å få to tette. Det er verdt alle motbakkene vi har hatt.
Ville ikke vært foruten jentene mine for noe.

 

Ett år igjen…

DSC_1007Å hei, jeg hadde nesten glemt denne dagen. Tiden går så fort. Og å tenke på seg selv kommer mange hakk bak i rekka.

I dag er altså bursdagen min. Nå har jeg bare ett år igjen i tjueårene. 365 dager igjen før jeg får to nye tall i alderen min.

DSC_1006Dagen har jeg brukt hjemme med Pernile i dag. Mens det snødde ute sov P i nesten to timer, og jeg fikk en god time på sofaen. Lenge siden sist! Så det var egentlig den beste gaven jeg kunne fått i dag 😉

Vi har hatt lillebror og familien på middag, så kom pappa og stemor på vaffel og kake etterpå. Jeg har fått blomster, smykke, bok, mer Hardanger Bestikk til samlingen, skistaver, the, treningstopp og pyntestæsj 🙂 Fortsatt morsomt å ha bursdag, hihi.

Etter gjestene hadde dratt og Pernille var i seng gikk jeg og M ut en tur. Tenkte å ta bilder av huset utvendig for å kunne sammenligne etter huset er malt osv. Men det kom ei skikkelig sur snøskur, så vi var kjapt inne igjen. Fysjom! Håper bare det blir litt grønnere til 17.mai 🙂

DSC_1003

 

 

Ikke gjør dette hjemme alene!

Ungene er lagt. Jeg har satt på en maskin med klær nede i kjelleren.
Paul har montert en bevegelses sensor på lyset i garasjen, og da jeg går ut for å hente ved lyser det. Hjertet banker ekstra hardt. Jeg tørr egentlig ikke, men jeg må. Ingen å se i garasjen, men jeg har hjertet i halsen.

Så starter jeg en episode med «Stalker». Fem minutter ut i serien angrer jeg på at det var ullklær jeg satte på. De må jo henges opp. Hadde det vært noe annet hadde det bare fått ligge i maskina over natta.

DSCF7562_bwÅh! Så irriterende husredd når Paul ikke er hjemme altså! Hvordan kan man være redd i sitt eget hus?

Hva kan du lære av dette?
1. Hent ved i dagslys
2. Ikke vask ullklær på kveldstid
3. Ikke se på skumle tv-serier når du er hjemme alene