Dagen

Så var plutselig dagen her. En helt normal søndag i januar.
Den eneste forskjellen for meg/oss er at det er et helt år siden hun døde. Min daværende svigermor og jentenes bestemor. I mitt hode kommer hun alltid til å være svigermor, en fantastisk støttespiller, kunne snakke med henne om alt. Og jeg er så knust over at jentene mine ikke fikk oppleve deg lengre. Jeg er knust for alt du manglet å oppleve. Mest vondt er det at du heller kunne ønske å være her med alle oss. At du ikke vil være der du er…

Livet er urettferdig. Det er iallefall sikkert.

Savner deg!

8fcaa5384ceaf6900182453c00ec6464

Og så slo det meg…

At grunnen til at jeg har sovet så dårlig den siste uka, og grunnen til at jeg ikke fikk sove før langt etter midnatt i går (til i dag), er at den grusomme ettårsdagen nærmer seg.
Jeg har selvfølgelig vært skrekkelig klar over hvilken dag og dato det er, og jeg har visst at den har nærmet seg. Men så er det sånn plutselig likevel…

Vinteren og våren 2016 ble preget av helt tullete søvnrytme. Uten at jeg egentlig fikk det med meg selv kunne jeg stå å bake brød midt i natta. Og utrolig nok klarte kroppen seg med enda mindre søvn enn det jeg trodde var mulig. Vi hadde jo hatt en ganske krevende periode etter nummer to kom til verden, og hun holdt oss jo godt våkne på natta…

Men uansett. Hodet er sprengfullt, mobilen full av skriblerier, og sinnet ganske merkelig tomt…

Det siste året har vært litt av en reise…

Trettiårskrise?

Vel, så ble jeg 30 år i for noen uker. Og det føles egentlig helt fantastisk. Samtidig som det føles helt likt som før. Man endret seg jo ikke over natten, men selve dagen var helt perfekt. Jeg fikk tilbrakt den med så og si alle jeg ville tilbringe den med. Og jeg fikk så mange hyggelige sms, telefonsamtaler og alle de fine meldingene på face. Gøy å ha bursdag! Og jeg fikk også så mange fine gaver! Jeg er fortsatt helt målløs. Mange ting som jeg har sagt at jeg ønsker meg, og enda mer til! Jeg kunne ikke hatt en bedre dag! ❤

Så til temaet. Har trettiårskrisa tatt meg allerede? 

I dusjen, på selve dagen, bestemte jeg meg for noe. Og så dum/lur har jeg altså vært, at jeg har sagt det høyt. Så, nå er det liksom ingen vei tilbake. 

Jeg har bestemt meg for å bli i mitt livs form. Jeg ønsker at på min 31 bursdag, så er jeg i knallform som aldri før. 

Jeg vet ikke helt når jeg var i min beste form hittil, men det er noen år siden. Jeg vet heller ikke hva jeg trener mot, men på dagen jeg er 31 år, så skal jeg altså være i mitt livs beste form. 

Og i dag var jeg med på et løp. 8,3 km. Aldri sprunget så langt før (bortsett fra testløpet mitt onsdag denne uka). Og å stille i aktiv klasse, jeg som nesten ikke har jogga før i år… Sykt! Men jeg hadde satt meg et litt vel for optimistisk mål. Og vet du hva? Jeg var 55 sekunder unna. Jeg kunne klart det! Så fornøyd med meg selv, og veldig overrasket egentlig… Trodde ikke jeg var i spesielt god form. Men når man kan holde føttene i gang i over 8 km så er det kanskje ikke så værst 🙂

Sov godt min skatt

Vem kan segla förutan vind,
vem kan ro utan åror,
vem kan skiljas från vännen sin
utan att fälla tårar?

Jag kan segla förutan vind,
jag kan ro utan åror,
men ej skiljas från vännen min
utan att fälla tårar.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller hva jeg skal gjøre. 

Kunne trengt deg en liten stund. Skulle bare spurt deg om noe… 

Kunne trengt deg for alltid.