Å lete på himmelen

Noen dager er litt vanskeligere enn andre. Som for eksempel en dag før helga her. Jeg hadde så absolutt ringt deg hadde du vært her. Hadde trengt et råd fra deg. For noen ting er litt vanskelig å forstå, og da tror jeg du hadde vært riktig person å snakke med i dette tilfellet…
Jeg hadde bedt deg på middag hos meg og jentene. Og jeg vet du ville kommet, og alt ville vært som før. Og så skulle vi snakket om dette. Og så skulle det gått bra. Fordi enten hadde du hatt en løsning, ellers så hadde du fått meg på andre tanker…

Og jentene, de skulle fått hver sin bestemorkos.
Jeg går rundt og tror at de savner den bestemorkosen. Men kanskje er det jeg som savner den mest. At du lurer to små som egentlig ikke er så glad i å gi bort koser, men så kommer du med bestemorkosen, så får du en likevel

Og så tenker jeg at du kunne snakket med noen for meg. Men så tenker jeg at det hadde gått bra om ikke også. For da hadde jeg jo hatt deg. Og de hadde hatt deg. Og du hadde hatt oss.
Og da hadde jo alt vært bra.

Status: trettiårskrisa?

Ja, hvordan går så denne trettiårskrisa mi?
Det er bare litt over 4 måneder til jeg nå fyller 31 år, og da hadde jeg som mål å være i min livs beste form. Jeg har vel ikke sluppet helt taket på det målet. Men jeg er allerede nå i mye dårligere form enn jeg var for noen måneder siden. Dette har havnet helt sist på prioriteringslista, og det er på høy tid å begynne å ta tak i det igjen!

Lørdag morgen tok jeg en kroppsscanning og noterte alle mål. Så nå har jeg noe å jobbe med. I tillegg prøvde jeg meg igjen på en økt med kjernetrening, og hallo! – Her har jeg mye å gå jobbe med! Skummelt hvor fort formen synker. Her er det virkelig bare en vei å gå 🙂

Fortsettelse følger…

wp-1484087089489.jpg

Dagen

Så var plutselig dagen her. En helt normal søndag i januar.
Den eneste forskjellen for meg/oss er at det er et helt år siden hun døde. Min daværende svigermor og jentenes bestemor. I mitt hode kommer hun alltid til å være svigermor, en fantastisk støttespiller, kunne snakke med henne om alt. Og jeg er så knust over at jentene mine ikke fikk oppleve deg lengre. Jeg er knust for alt du manglet å oppleve. Mest vondt er det at du heller kunne ønske å være her med alle oss. At du ikke vil være der du er…

Livet er urettferdig. Det er iallefall sikkert.

Savner deg!

8fcaa5384ceaf6900182453c00ec6464

Og så slo det meg…

At grunnen til at jeg har sovet så dårlig den siste uka, og grunnen til at jeg ikke fikk sove før langt etter midnatt i går (til i dag), er at den grusomme ettårsdagen nærmer seg.
Jeg har selvfølgelig vært skrekkelig klar over hvilken dag og dato det er, og jeg har visst at den har nærmet seg. Men så er det sånn plutselig likevel…

Vinteren og våren 2016 ble preget av helt tullete søvnrytme. Uten at jeg egentlig fikk det med meg selv kunne jeg stå å bake brød midt i natta. Og utrolig nok klarte kroppen seg med enda mindre søvn enn det jeg trodde var mulig. Vi hadde jo hatt en ganske krevende periode etter nummer to kom til verden, og hun holdt oss jo godt våkne på natta…

Men uansett. Hodet er sprengfullt, mobilen full av skriblerier, og sinnet ganske merkelig tomt…

Det siste året har vært litt av en reise…

Trettiårskrise?

Vel, så ble jeg 30 år i for noen uker. Og det føles egentlig helt fantastisk. Samtidig som det føles helt likt som før. Man endret seg jo ikke over natten, men selve dagen var helt perfekt. Jeg fikk tilbrakt den med så og si alle jeg ville tilbringe den med. Og jeg fikk så mange hyggelige sms, telefonsamtaler og alle de fine meldingene på face. Gøy å ha bursdag! Og jeg fikk også så mange fine gaver! Jeg er fortsatt helt målløs. Mange ting som jeg har sagt at jeg ønsker meg, og enda mer til! Jeg kunne ikke hatt en bedre dag! ❤

Så til temaet. Har trettiårskrisa tatt meg allerede? 

I dusjen, på selve dagen, bestemte jeg meg for noe. Og så dum/lur har jeg altså vært, at jeg har sagt det høyt. Så, nå er det liksom ingen vei tilbake. 

Jeg har bestemt meg for å bli i mitt livs form. Jeg ønsker at på min 31 bursdag, så er jeg i knallform som aldri før. 

Jeg vet ikke helt når jeg var i min beste form hittil, men det er noen år siden. Jeg vet heller ikke hva jeg trener mot, men på dagen jeg er 31 år, så skal jeg altså være i mitt livs beste form. 

Og i dag var jeg med på et løp. 8,3 km. Aldri sprunget så langt før (bortsett fra testløpet mitt onsdag denne uka). Og å stille i aktiv klasse, jeg som nesten ikke har jogga før i år… Sykt! Men jeg hadde satt meg et litt vel for optimistisk mål. Og vet du hva? Jeg var 55 sekunder unna. Jeg kunne klart det! Så fornøyd med meg selv, og veldig overrasket egentlig… Trodde ikke jeg var i spesielt god form. Men når man kan holde føttene i gang i over 8 km så er det kanskje ikke så værst 🙂