Det som betyr noe

Man leter etter meningen med livet, man leter etter det som betyr noe. Det som betyr alt. Gjerne finner man både meningen og det betydningsfulle etter man har fått barn.
Jentene mine er min mening med livet, jeg lever mitt liv for dem, og de er selvfølgelig mitt alt.

Jeg er en av dem som, uansett hvor slitsomt jeg synes det er i perioder, stort sett alltid er med barna mine. Vi har sjelden barnevakt uten at vi skal noe, og jentene kommer alltid i første rekke. Jeg er av dem som synes det er godt å være på jobb og få litt «pusterom», samtidig som  at jeg har dårlig samvittighet for at de  være i barnehagen. Enda begge stortrives der og jeg vet jeg ikke kunne gitt dem det samme.

På grunn av ungene mine, og meg selv også selvfølgelig, har jeg nå byttet jobb. Jeg ønsker å ha mer tid. Denne tiden da de er små er dyrebar, alle sier det – den raser i vei og kommer aldri tilbake. Siden den økonomiske biten gjør at vi burde arbeide fullt begge to, så er man jo på jakt etter den arbeidshverdagen som er mest mulig familievennlig.

Nå har jeg funnet den. Jeg har blitt en av mange, hos et internasjonalt selskap innen markedet for kontorstoler, kantine og konferansemøbler. Fabrikken holder til på Røros, og jeg har nå fast arbeidstid fra 6.45 – 14.55, mandag til fredag. Jeg kaller dette perfeksjon! Jeg er lykkelig.
Følelsen av å kjøre hjem klokken 15 er ubeskrivelig. Følelse av å ikke stresse med middagen når vi kommer hjem, av at middagen ikke er kveldsmaten, av å ha tid etter måltidene og ikke bare jage i seng. Av å ha fri to dager, hver eneste helg.

Det betyr alt, for jeg får mer tid til de som betyr aller mest.

Pm2eff

Reklamer

Hvorfor mine barn aldri får hveteboller

I dag kom jeg over –denne– saken, om barn og sukker. Sukker tar liv, er tittelen, og jeg tror dessverre ikke at det er så mange som vet hvor skadelig sukker er. Jeg føler litt sterkt for dette temaet, barn og kosthold. Jeg tror, at i mange tilfeller så er det ikke genene som bestemmer at barn er overvektige. I veldig mange tilfeller kan det faktisk være foreldrene sin skyld. Og det synes jeg er fryktelig synd. For barn vet ikke. Foreldre burde vite. Og et kostholdskurs skulle vært obligatorisk.

For en fireåring skal det ikke mer enn for eksempel en yoghurt og en bolle til for å overskride daglig anbefalt inntak av sukker.

Personlig velger jeg grovere alternativ dersom det er mulig, jeg velger å ikke ha godteri og søtsaker i hus til enhver tid, vi drikker vann til måltider.

Jo, jeg liker søt gjærbakst, ja jeg drikker brus og spiser godteri hvis det er tilgjengelig, og ja jeg liker hveteboller.
Men jeg vet bedre. Jeg har lært, jeg har oppdaget forskjellen. Kroppen min virker dårlig på lyse bakevarer, og jeg vet den bratte stigningen i blodsukkeret ved inntak av sukker, etterfulgt av den stupbratte nedoverbakken.

file7701334687965

 

Helsedirektoratet anbefaler at tilsatt sukker ikke bør være mer enn ti prosent av det daglige energiinntaket for å sikre at man får nok av livsnødvendige næringsstoffer.

For barn fra 1-3 år betyr dette 30 gram tilsatt sukker per dag.
For barn fra 4-6 år betyr det høyst 40 gram per dag.
For barn mellom 7-10 år betyr det høyst 50 gram.
For eldre barn og voksne betyr det høyst 50-60 gram.

Eksempler på tilsatt sukker i matvarer
Ett glass saft: 13 g
En liten barneyoghurt: 5 g
En halvliter brus: 50 g
En søt kjeks med sjokoladebiter: 15 g
En bit smågodt: 3 g
Ett sjokoladekakestykke: 16 g
En typisk fruktyoghurt med müsli: 20 g
En hvetebolle: 10 g

Kilde: Norsk Helseinformatikk
http://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/norsk-barnefedmelege-sukker-tar-liv/a/23463408/

Joda, begge mine jenter har smakt hveteboller. Men det er ikke av meg, og jeg kommer heller aldri til å kjøpe det til dem.

Marielle 3 år

I dag fyller vår førstefødte, vår kuleste, flinkeste, snilleste, rareste, morsomste, søteste, lille store tullejente hele 3 år.

Jentenes bursdager har nå blitt litt sentimentale for min del. Jeg tenker på hvor fort tiden går. Og denne dagen er ikke annerledes. Tre år. Jeg blir stum, rørt og ydmyk.

DSC_0463

Husker så godt fødselen, følelsen når vi kom på sykehuset, kjærligheten som i løpet av et par timer eksploderte og vi var så forelska i den nye skapningen- og i hverandre.
Den første tiden hjemme, alle følelsene. Ettårsdag. Barnehagestart. Da hun ble storesøster.

DSC_0953

Noen ganger tenker jeg at jeg/vi skulle hatt mer tid med bare henne som liten. Men hver gang jeg ser jentene sammen så angrer jeg ikke et sekund. De er fantasiske sammen. Den søskenkjærligheten de har for hverandre kan ikke beskrives med ord.

DSC_0262

Det er så mye kliss og klisje på en slik dag. Jeg er så heldig, og så stolt. Mest av alt har jeg bare lyst til å holde rundt henne og la lykkelige gledestårer trille. Men siden hun sjelden sitter rolig, og hun ikke helt vet at gledestårer finnes enda, så bruker jeg bloggen til å ramse ned alle følelsene jeg har i dag.

Gratulerer så mye med dagen jenta mi ❤ Jeg elsker deg!

DSC_0507

Nå roer vi oss ned littegranne dere…

Neida, ikke du.

Men med to aktive jenter som har begynt å starte dagen tidlig så blir det lange dager for alle mann. Begge jentene sover i løpet av dagen, men det har dessverre ikke foreldrene mulighet til. Så da lurer vi de litt sånn helt på tampen.

DSC_1026Det er ikke så ille lureri. Bare ei skål med frukt mens storesøster ser barne-tv. Pernille har fortsatt ikke fattet interessen for tv – bare det som er i skåla, og det synes jeg jo selvfølgelig er helt greit. Det er bare i sånne veldig trøtte øyeblikk at man kanskje kunne tenkt seg 5 minutter langflat på sofaen selv… 😉
Og etterpå bader de. For da kan jeg bare sitte rolig på badegulvet å se på mens de koser seg. Og vips så er det plutselig sengetid etterpå.

Og når jeg sier tidlig, så mener jeg kvart over fem. 5:15. Det er så… natta!

Gjesp.

 

Den siste uka

Jeg ble 100 % sykmeldt i slutten av februar i fjor, så nå har jeg faktisk vært hjemme i 11 måneder, ganske lenge det, når jeg tenker meg om. Jeg kjenner at 9,5 mnd med en baby klistret på meg store deler av døgnet også er lenge nok. Jeg er nok ikke lagd for å være hjemmemamma.
Ikke misforstå. Jeg er glad i å være hjemme, og selvfølgelig liker jeg å være med barna mine. Men nå er det på tide å finne frem litt egoisme og tenke på meg selv, for jeg gleder meg faktisk å tilbake på jobb. For å jobbe, det er å ha «fri» for meg.

Slipper å skifte x antall bleier. Slipper å bære noen for at de skal være fornøyd. Kan sitte på do alene. Slipper å mate noen andre mens jeg kaster i meg min egen mat fortest mulig. Slipper å kle av og på noen for flere smådupper ute i vogna.

Tenk. Jeg får hele 30 minutter matpause, helt alene. Når jeg tenker på det nå, så føles det som en ferie.

Fra og med neste uke så starter jeg på jobb igjen. Jeg skal bare jobbe 60 % frem til Pernille starter i barnehagen på august. Så frem til det får jeg fortsatt hjemmedager. Så det blir litt av begge deler. Kjenner det skal bli godt å få en slags rolig start på jobb, samtidig som at jeg venner mammadalten til å ikke klistre seg fast på meg like lenge hver dag.

Så sitter jeg her og tenker tilbake på permisjonen. Hva har jeg egentlig gjort? Tiden har gått så innmari fort, men samtidig så sakte i perioder.
Jeg synes det samme som i sist permisjon, at jeg har fått gjort alt for lite. Jeg har vært alt for lite sosial, og tenker nå på alle de mulighetene jeg har hatt til å besøke kjente og kjære som ikke bor like nære oss. Hvorfor har jeg ikke bare dratt? Jeg og Pernille har jo i teorien hatt all verdens muligheter. Men jaja. Så ble det ikke slik denne gangen heller.
Men vi har kost oss, vært på trilleturer, vært litt på kafé, og mye hjemme.

DSC_0430

Endelig bra nok

Endelig! Det tok bare ti og en halv uke! Å føle at jeg gav Marielle den oppmerksomheten hun fortjener fra mammaen sin, en ettermiddag etter barnehagen. Pappaen i huset hadde i tillegg kveldsuke, så han var på jobb. Det er disse ukene jeg gruer meg mest til, føler aldri at jeg strekker til.

Det var tirsdag, sol og strålende vær.  Middag på verandaen. Pølse og chips. Prøver det meste for å få M til å spise godt med middag hjemme, men heller ikke dette var det helt store. Kanskje ikke så rart siden hun spiste 5 (!) pannekaker i barnehagen denne dagen 🙂
Så mens Pernille lå og pludra på en madrass på verandaen, med 3 paraplyer som skjerma for sola – var jeg og Marielle ved dissa. Vi storkosa oss, bare vi to. Flira og tulla. Det var så idyllisk. Satt og tenkte jeg skulle tatt bilde for å forevige det, men jeg tenkte at jeg ikke skulle ødelegge stunden ved å ta masse bilder. Så jeg ble sittende på dissa og se på fineste storjenta mi som plukket blomster til mammaen sin, som la blader på dissa så det ble et ansikt, med smokk. For en fantasi. Det var en perfekt liten stund for oss to. Det varte kanskje en halvtime før P ikke syntes tigeren som hang i paraplyen var morsom lengre. Og da begynte barne-tv. Så da satte vi oss inn i sofaen alle tre. Og Marielle kosa seg i mammas armkrok mens lillesøster fikk mat. Endelig følte jeg at jeg var nok, og ikke minst bra nok som klarte å ha to fornøyde jenter på en gang.

IMG_6182
God helg alle sammen 🙂 Nyt de små stundene!

Et og et halvt år som mamma

Tenk at det har gått så fort, et og et halvt år allerede. Noe husker jeg som om det var i går, mens andre ting virker veldig fjernt – og jeg må lete litt for å huske noe. Noe av det jeg husker best er uten tvil følelsen etter Marielle var født. Den enorme forelskelsen i både hun og den  nybakte pappaen. Følelsen av at vi faktisk var så heldige å få verdens nydeligste baby!

20120604_223901

I begynnelsen var jeg, som de fleste andre litt bekymret. Spiser hun nok, sover hun nok, sover hun for mye, osv. Og de bekymringene har jo ikke gitt seg. Nå er det fortsatt på om hun spiser nok, sover nok, har varme nok klær, bra nok klær, for lite klær, har hun det bra, får hun nok kjærlighet, har hun det bra i barnehagen, får hun nok oppmerksomhet.. Og så videre og så videre. Det slutter liksom aldri. Men samtidig så føler jeg at jeg er ganske avslappet som mamma da. Jeg lar henne kanskje få gjøre litt for mye som hun vil, men for eksempel så synes jeg det er mye bedre at hun sitter på kjøkkenbenken og rører i sausen mens jeg lager middag, enn at hun skal stå rundt beina mine og være sur.

DSC_0605

Hvordan forandrer man seg når man blir mamma? Man blir kanskje mer beskyttende. Man gleder seg kanskje mer over de små tingene. Man lærer utrolig mye om seg selv. Og jeg legger ikke skjul på at overgangen fra å tenke på seg selv alltid – til å måtte sette meg selv i andre rekke, alltid, var ganske stor. Og nå er det en utfordring med all den viljen i den lille kroppen, ikke alltid like enkelt å holde hodet kaldt 🙂 Men jeg ville ikke byttet det mot noe annet i hele verden. Marielle er det beste i hele mitt liv, og hun gleder meg så mye bare ved å være her i hverdagen vår.

DSC_0052
Noen av mine favorittaktiviteter sammen er å lese bok med henne i armkroken min, eller å gå hand i hand nedover gata, bare for å se litt på folk og dyr som rusler forbi. Marielle er nysgjerrig, og  liker å se seg rundt. Så «gata» er en sikker vinner dersom alt annet «er galt». Lurer på hva vi skal finne på på Glåmos når vi flytter dit. Får vel gå en runde i nabolaget da 😉
Og tenk, om bare 5 måneder så har denne frøkna blitt storesøster! Jeg skal bli mamma til enda ei jente, og vi blir fire i familien ❤ Enn så mye som jeg gleder meg, så gruer jeg meg litt også. Marielle er ei skikkelig mammajente, så jeg håper vi klarer å dele litt på oppmerksomheten når våren kommer.

Hva synes du er det beste med å være mamma? Hva er mest utfordrende?