Jeg er helt sikkert ikke en supermamma, MEN…

Skulle bare sjekke noe kjapt på nettet, ble sittende å lese flere nettaviser. Hva er det som skjer i verden? Hva skjer i Norge? Hvordan blir barn behandlet? Hvordan har folk det?
Hvilken far er det som slår treåringen sin til døde? Hvordan klarer noen å sende sine små barn over et hav, for så å bli igjen selv?

Jeg sitter med et stikk i hjertet. Jeg kjenner en dyp takknemlighet over at jeg har to sprell levende, friske barn. Vi har tak over hodet og mat så det rekker evig lenge. Og selv om vår lommebok ikke er den tykkeste, så har vi råd til å kjøpe oss ting vi vil ha, bare fordi vi vil.

DSC_1351

Jeg er ikke en supermamma. Men jeg gir barna mine all den kjærligheten og oppmerksomheten jeg klarer å gi. De betyr alt for meg.
De spiser seg mette flere ganger daglig, de har hele og rene klær. Og akkurat nå ligger de og sover godt under den varme dyna si…

Vi er så heldige!

Reklamer

Det som betyr noe

Man leter etter meningen med livet, man leter etter det som betyr noe. Det som betyr alt. Gjerne finner man både meningen og det betydningsfulle etter man har fått barn.
Jentene mine er min mening med livet, jeg lever mitt liv for dem, og de er selvfølgelig mitt alt.

Jeg er en av dem som, uansett hvor slitsomt jeg synes det er i perioder, stort sett alltid er med barna mine. Vi har sjelden barnevakt uten at vi skal noe, og jentene kommer alltid i første rekke. Jeg er av dem som synes det er godt å være på jobb og få litt «pusterom», samtidig som  at jeg har dårlig samvittighet for at de  være i barnehagen. Enda begge stortrives der og jeg vet jeg ikke kunne gitt dem det samme.

På grunn av ungene mine, og meg selv også selvfølgelig, har jeg nå byttet jobb. Jeg ønsker å ha mer tid. Denne tiden da de er små er dyrebar, alle sier det – den raser i vei og kommer aldri tilbake. Siden den økonomiske biten gjør at vi burde arbeide fullt begge to, så er man jo på jakt etter den arbeidshverdagen som er mest mulig familievennlig.

Nå har jeg funnet den. Jeg har blitt en av mange, hos et internasjonalt selskap innen markedet for kontorstoler, kantine og konferansemøbler. Fabrikken holder til på Røros, og jeg har nå fast arbeidstid fra 6.45 – 14.55, mandag til fredag. Jeg kaller dette perfeksjon! Jeg er lykkelig.
Følelsen av å kjøre hjem klokken 15 er ubeskrivelig. Følelse av å ikke stresse med middagen når vi kommer hjem, av at middagen ikke er kveldsmaten, av å ha tid etter måltidene og ikke bare jage i seng. Av å ha fri to dager, hver eneste helg.

Det betyr alt, for jeg får mer tid til de som betyr aller mest.

Pm2eff

Hvorfor mine barn aldri får hveteboller

I dag kom jeg over –denne– saken, om barn og sukker. Sukker tar liv, er tittelen, og jeg tror dessverre ikke at det er så mange som vet hvor skadelig sukker er. Jeg føler litt sterkt for dette temaet, barn og kosthold. Jeg tror, at i mange tilfeller så er det ikke genene som bestemmer at barn er overvektige. I veldig mange tilfeller kan det faktisk være foreldrene sin skyld. Og det synes jeg er fryktelig synd. For barn vet ikke. Foreldre burde vite. Og et kostholdskurs skulle vært obligatorisk.

For en fireåring skal det ikke mer enn for eksempel en yoghurt og en bolle til for å overskride daglig anbefalt inntak av sukker.

Personlig velger jeg grovere alternativ dersom det er mulig, jeg velger å ikke ha godteri og søtsaker i hus til enhver tid, vi drikker vann til måltider.

Jo, jeg liker søt gjærbakst, ja jeg drikker brus og spiser godteri hvis det er tilgjengelig, og ja jeg liker hveteboller.
Men jeg vet bedre. Jeg har lært, jeg har oppdaget forskjellen. Kroppen min virker dårlig på lyse bakevarer, og jeg vet den bratte stigningen i blodsukkeret ved inntak av sukker, etterfulgt av den stupbratte nedoverbakken.

file7701334687965

 

Helsedirektoratet anbefaler at tilsatt sukker ikke bør være mer enn ti prosent av det daglige energiinntaket for å sikre at man får nok av livsnødvendige næringsstoffer.

For barn fra 1-3 år betyr dette 30 gram tilsatt sukker per dag.
For barn fra 4-6 år betyr det høyst 40 gram per dag.
For barn mellom 7-10 år betyr det høyst 50 gram.
For eldre barn og voksne betyr det høyst 50-60 gram.

Eksempler på tilsatt sukker i matvarer
Ett glass saft: 13 g
En liten barneyoghurt: 5 g
En halvliter brus: 50 g
En søt kjeks med sjokoladebiter: 15 g
En bit smågodt: 3 g
Ett sjokoladekakestykke: 16 g
En typisk fruktyoghurt med müsli: 20 g
En hvetebolle: 10 g

Kilde: Norsk Helseinformatikk
http://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/norsk-barnefedmelege-sukker-tar-liv/a/23463408/

Joda, begge mine jenter har smakt hveteboller. Men det er ikke av meg, og jeg kommer heller aldri til å kjøpe det til dem.

I et hus i Alvdal

Jeg har tidligere lest Elines versjon av Alvdal-saken i boken «Mammas Svik«, og sa derfor ja til å lese også den nyeste boken «I et hus i Alvdal – eldstesønnes historie«.

I denne boken forteller eldstesønnen Kevin sin versjon av Alvdal-saken. Alvdal-saken er kort oppsummert slik:

Fire barn i alderen 6 til 13 år ble seksuelt misbrukt av flere voksne i Alvdal fra høsten 2003 til sommeren 2007. Moren og den tidligere stefaren til to av barna er dømt for de groveste overgrepene. Et annet foreldrepar og en nabo er dømt for medvirkning. (kilde)

For de som ikke har lest «Mammas Svik», så starter denne historien mange år tidligere. På tidlig 90-tallet blir den første bekymringsmeldingen levert, da familien bodde i Gjerdrum. Men barnevernet klarer å rote bort meldingen, og finner den ikke før 9 år senere.

Jeg tror at å lese en slik historie gjør vondt i sjela for alle. Hva er det som får en mor til å gjøre alt dette mot sine egne barn? Hva er det som får en mor til å ikke si stopp, når noen er voldelige, psykopatiske, seksuelle mot barna sine?
Og hvordan kan staten, kommunen, barnevernet gjøre disse feilene. Disse glippene. Disse svikene. For her er det ingen tvil om at det er alvorlige svik fra de som skal være der når barn trenger det som mest.

– Allerede i desember 1991, da eldstesønnen er seks år, slår barnas tante alarm om mishandling og vold. Men barnevernet i Gjerdrum roter bort bekymringsmeldingen og finner den først ni år senere.
– Når Alvdal-saken går for retten, kommer det frem at lederen i barnevernstjenesten var blitt en nær venninne av firebarnsmoren.
– Den eldste datteren har i retten fortalt at hun prøvde å varsle, men aldri ble hørt. I barnevernsdokumentene heter det at «jenta forteller de utroligste historier». (kilde)

DSC_1015

Jeg tror, at mange har «godt» av å lese en slik bok. Ikke misforstå meg, det er budskapet jeg mener vi alle burde få med oss. Hva med å tørre å si i fra? Hva med å rope litt høyere? Hva med å bry oss litt mer?
Hva om du har en mistanke om at noen ikke har det bra hjemme, ville det ikke vært bedre å sagt i fra en gang for mye enn for lite? Se bare på denne saken: moren kunne vært stoppet før hun fikk de to minste barna sine, og utsatte dem for akkurat det samme som med de to eldste.

Det er vanskelig å skrive om en slik bok. Heldigvis så var ikke den siste boka her så detaljert som den første. Men det hadde vært mye jeg ikke hadde skjønt hvis jeg ikke hadde lest «Mammas Svik» først.
Dette er et viktig tema. Her har barnevernet gjort en grov feil, og det er helt sikkert ikke den første – ei heller den siste. Hvem er det som skal hjelpe barna om ikke de gjør det?

Og hva er det som skal til for at barn skal «slå hånden av» sin forelder? Når moren din utsetter deg for alt dette – hva mer skal til?

//Bøkene er gitt ut på Nova Forlag, takk for lesereksemplar.

Alt som skjedde på ett år

Pernille har fylt sitt første år, og jeg har ofte tenkt på alt som har forandret seg det siste året.
I februar 2014, flyttet vi inn i huset vårt. Vårt aller første selveide hus. I mars byttet Marielle barnehage så vi fikk under en kilometer i stedet for 15 kilometer reisevei. I april ble husets lillesøster født, og hverdagen som en familie på fire ble et faktum. Enda jeg har skrevet ned notater fra så og si hver dag siden da, er jeg nå langt unna den følelsen jeg hadde i begynnelsen av tobarnstilværelsen. Med tiden blir alt bare lettere og lettere, barna får mer og mer glede av hverandre, og den søskenkjærligheten og samspillet de to imellom er det mest meningsfulle og vakreste i hele mitt liv. Klisje, i know 😉

Men, til det jeg egentlig syntes var morsomt. Marielles utvikling det siste året. La oss starte med et bilde av den blivende storesøsteren, i mars i fjor:

DSC_0678Pauls kommentar: herlighet, var hun lille der i barnehagen? Ja, og der hadde hun vært i et halvår, og i tillegg byttet barnehage. Og om en måneds tid skulle hun bli storesøster! Hun ser jo så liten ut. Hun var liten! Her var hun bare ett år. Nettopp hatt et kjempesprang språklig og hadde tre og fire ord i setningen. Haha.

DSC_0897Marielle kalte Pernille for «Nille» (Nijje-siden hun ikke klarte å si L). Hun var superstolt da lillesøster så på henne og sa da «kike meg».
Vi har vært innom Nijje, Pejje og er nå på Pænille. Og for å sammenligne setninger, så kan det fort være en «sjå på ho da, ho flire jo tå meg». Men for å være ærlig, den setningen vi kanskje hører mest for tiden er «Nei, Pænille». Ikke så lett å være lillesøster når man ikke får lov å borti noe. Og selvfølgelig er det akkurat det storesøster holder på med akkurat nå, som er gjevest.

DSC_0647

Og den utviklingen Pernille har hatt de siste månedene også. Fra å ligge på gulvet og leke seg rolig, til nå å være over alt. Hun går stødig, hermer etter noen ord og ikke minst gjøremål, hjelper meg å rydde ut bestikket fra oppvaskmaskina. Peker på alt, enten fordi hun vil ha det – eller fordi vi skal si hva det heter. Marielle er fortsatt Pernilles absolutte favoritt.

016cbc5188d68eecd2beba35ea9b8b596ca7e1bb43Jeg gleder meg masse til dette året, og det neste og det neste. Det har vært tungt på mange måter det siste året, men nå virker det som alt er på opptur. Og jeg er glad vi valgte å få to tette. Det er verdt alle motbakkene vi har hatt.
Ville ikke vært foruten jentene mine for noe.

 

Å se ting i perspektiv

Her om dagen oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at kjæresten hadde startet med et lite oppussingsprosjekt mens jeg var på jobb. Da jeg åpnet døra hjemme og så at det manglet en vegg i gangen ble jeg rett og slett sint. Det handler om ren og skjær kommunikasjonssvikt og at vi begge trodde slik og slik. Oppussing av gangen var ikke helt det jeg trodde sto på planen. Litt overreagering fra min side, jeg vet, men likevel…

Samme ettermiddag ble ei 9 år gammel jente meldt savnet da hun ikke hadde kommet hjem etter skolen. Hun hadde gått av bussen, men siden hadde ingen sett henne.

Det tok over 6 timer, men heldigvis (!) kom hun selv gående hjem. Hun hadde visst vært på besøk hos en av naboene og tiden hadde gått litt for fort.

Hva gjør vel en vegg mindre? Vi har begge jentene våre trygt her hjemme, sovende i sine egne senger. De står opp og spiser frokost med oss hver dag. Vi er de som er heldige å få den aller siste nattakosen.
Noen ganger må det litt skremmende ting til – for at man skal kunne sette pris på det man har. Og å kjenne den dype takknemligheten for at ting faktisk er som de er.

DSC_0905Pernille fornøyd med den nye gangen, mye sko å leke med her.

 

Den siste uka

Jeg ble 100 % sykmeldt i slutten av februar i fjor, så nå har jeg faktisk vært hjemme i 11 måneder, ganske lenge det, når jeg tenker meg om. Jeg kjenner at 9,5 mnd med en baby klistret på meg store deler av døgnet også er lenge nok. Jeg er nok ikke lagd for å være hjemmemamma.
Ikke misforstå. Jeg er glad i å være hjemme, og selvfølgelig liker jeg å være med barna mine. Men nå er det på tide å finne frem litt egoisme og tenke på meg selv, for jeg gleder meg faktisk å tilbake på jobb. For å jobbe, det er å ha «fri» for meg.

Slipper å skifte x antall bleier. Slipper å bære noen for at de skal være fornøyd. Kan sitte på do alene. Slipper å mate noen andre mens jeg kaster i meg min egen mat fortest mulig. Slipper å kle av og på noen for flere smådupper ute i vogna.

Tenk. Jeg får hele 30 minutter matpause, helt alene. Når jeg tenker på det nå, så føles det som en ferie.

Fra og med neste uke så starter jeg på jobb igjen. Jeg skal bare jobbe 60 % frem til Pernille starter i barnehagen på august. Så frem til det får jeg fortsatt hjemmedager. Så det blir litt av begge deler. Kjenner det skal bli godt å få en slags rolig start på jobb, samtidig som at jeg venner mammadalten til å ikke klistre seg fast på meg like lenge hver dag.

Så sitter jeg her og tenker tilbake på permisjonen. Hva har jeg egentlig gjort? Tiden har gått så innmari fort, men samtidig så sakte i perioder.
Jeg synes det samme som i sist permisjon, at jeg har fått gjort alt for lite. Jeg har vært alt for lite sosial, og tenker nå på alle de mulighetene jeg har hatt til å besøke kjente og kjære som ikke bor like nære oss. Hvorfor har jeg ikke bare dratt? Jeg og Pernille har jo i teorien hatt all verdens muligheter. Men jaja. Så ble det ikke slik denne gangen heller.
Men vi har kost oss, vært på trilleturer, vært litt på kafé, og mye hjemme.

DSC_0430